Hei! Da var ei innholdsrik helg over, på tide med en blogg!
Lørdag morgen sto vi opp tidlig og tok oss et morgenbad før vi gjorde oss klare til å dra på Grenada Young Readers lesetrening. Hver morgen er det et VHF Radio Information Net for båtene her på Grenada (de hadde samme greia på Trinidad), og der meldte vi oss på for å bli med på lesetreninga. Vi skulle altså være leselærere for lokale barn og ungdom her, så jeg var jo nervøs. Tenk da, de kan engelsk ut og inn, det er morsmålet deres, og så skal jeg liksom lære dem å lese engelsk..? Jeg, som er fra Norge og er dårligere enn dem på i alle fall muntlig engelsk.. I bussen var det mest damer, men heldigvis også noen 9-10åringer som skulle være med. Til min frykt hadde de selvsagt også engelsk som morsmål. Men jeg var med likevel! Lesetreningssalen var relativt liten, det var tydeligvis en bar/kafé til vanlig. Først var det bare oss seilere som var der, og vi satte opp stoler og bord rundt i rommet, før de lokale begynte å strømme inn. Det kom tydeligvis barn fra hele øya for å være med på lesetreninga. I alle fall kom det sikkert 30-40 barn, og vi var ikke mer enn 15 "lærere". Først var Thorstein og jeg "lærere" for bare én jente, før enda en kom, og så ble jeg dradd ut for å være lærer for to andre som kom litt sent. Heldigvis var disse to små nok til at det var lettleste bøker vi leste, så jeg forsto alt sammen og kunne uttale det for jentene. Det var veldig bråkete i det lille rommet, for alle satt ved siden av hverandre og leste høyt i forskjellige bøker, og noen rampeunger som ikke ville konsentrere seg krabbet rundt under bordene og spilte spill. Det var veldig variert med leserkunnskaper, noen leste perfekt og andre ganske dårlig. Etter en stund med høytlesning var det tid for kortspill, før vi satte oss i en ring og ropte ut 4-gangen og 8-gangen. Etterpå leste barna opp hver sine avsnitt av en barnebok med tjukke bildesider, og til slutt var det kake og saft. Grenada Young Readers er et gratis tilbud for barna, og det er bare frivillige lærere der. Det fungerer bra, men det skulle nok ha vært noen mer interessante bøker å lese der. De som ikke leste barnebøker med bilder i leste bare i gamle klassikere, som "To kill a mocking bird", så jeg tror ikke de fikk så mye mening ut av avsnittene de leste. Mamma tror det hadde vært best hvis de hadde hatt for eksempel noen blader, tegneserier eller aviser å lese i, for der er det kortere tekster. På den måten går det an å få meninga ut av teksten før det er en annens tur til å lese.
Rett etter lesetreninga var det tid for hash! Mamma var med på hash på Trinidad også, men Thorstein og jeg hadde aldri gjort det før. Hashere er beskrevet som "drinkers with a running problem", hva enn det skal bety, og er et slags terrengløp som ble startet opp i Malaysia. Nå finnes det visst verden rundt. (Vi søkte det opp på Google, og det finnes faktisk en hashgruppe i Skien også!) Vi kjørte med en lokal fyr som også skulle være med, og det tok en halvtime å kjøre opp til hashen. Der oppe var det sikkert to hundre andre klare for hashing! Først fikk vi instruksjoner fra han som vel var lederen der (han måtte stå oppe på en bil for å bli hørt av alle: "HASHERS!!!!"). Så løp/jogget/gikk vi hashere inn på løypa som med én gang røpte hvordan turen kom til å bli. Glatt søle og fuktig skittent gress. Etter et par minutter med hashing kom vi selvsagt til en elv som vi skulle krysse, og mamma datt ned i vannet med én gang. Det viste seg at det ikke skulle gå så mye bedre med alle andre, i og med at vi måtte gå over elva med vann til livet. Så ble det ganske bratte bakker med søle, dvs sølete hender, bein og klær. Etter hvert ble vi separert, så vi gikk/jogget hver for oss, selv om det alltid var andre hashere å gå sammen med. Da jeg kom til veiskillet mellom "Walkers", dvs den "enklere" hasheruta og "Runners", dvs den vanskeligere ruta. Jeg valgte "Runners" siden jeg først var på eventyr i søla.. Og nå er jeg glad jeg gjorde det! Det var ganske slitsomt, men helt klart verdt det! Adrenalinkick i de bratte skrentene der vi måtte klamre oss til tau, og en bred elv med kjempe sterk strøm som vi måtte over. Så var det en forferdelig bratt og glatt li som var så lang og slitsom at jeg nesten falt ned, en veldig bratt bakke i skogen og en liten joggetur i en landsby før vi kom oss til startplassen igjen. Det tok vel et par timer å komme oss gjennom løypa, så vi var ganske sultne og tørste da vi var kommet i mål. Vi kjøpte oss "Oil down", en lokal rett som de laget der oppe på hasherplassen. Beklager altså, men jeg likte den ikke i det hele tatt. Jeg tror det var blekksprut-pølse oppi.. Men det ødela ikke for den fantastiske hashinga, for vi har veldig lyst til å gjøre det igjen hvis det blir til helga!
På søndag var det barbecue på Hog Island rett utenfor Grenada som vi ville sjekke ut. Graham og Joe på Karma fra Irland tok båten til Hog Island, og de tilbød seg å kjøre oss dit i gummibåten deres fra ei strand i nærheten. Så vi gikk alle de sykt bratte bakkene her ved Prickly Bay (vi bare tenker, hva hadde de gjort hvis det var is og snø og holke her?) over til Secret Harbour der Graham kom og plukket oss opp i den fine store gummibåten deres. Hog Island var sånn som jeg alltid har sett for meg Karibien. En liten sandstrand med masse fine skjell og med knallblått vann der rød-, grønn- og gulmalte trebåter var dratt opp på sanda, omringet av grønne trær, og en sånn strandbar i tre med palmeblader som soltak. Vi kjøpte oss drikke og spiste peanøtter og crisps mens vi ventet på at barbecuen skulle begynne. Reggaebandet ankom i en rød liten trebåt med alle instrumentene og alt utstyret sitt. Maten var kjempegod, vi spiste kylling med diverse salater og sauser. Det var både lokale og turister/seilere med på festen, og etter hvert begynte folk å danse og synge med. Festen skulle visst vare til midnatt, men vi hadde en vei å gå og ville hjem før det ble mørkt. Så Graham kjørte oss til Secret Harbour igjen, og så gikk vi alle de bakkene tilbake til Prickly Bay. Etterpå var vi ombord på Rhythm, båten til en canadisk familie som vi møtte på hashen, hele kvelden.
Og så i dag, mandag. På morgenen var det skolearbeid, jeg gjorde et lite matteprosjekt, og så kalte Rhythm oss opp og spurte om vi ville være med på tur på Grenada. Egentlig skulle vi på Grenada Chocolate Factory, men den er visst stengt for besøkende for øyeblikket. Veldig synd. Vi dro allikevel for å se Rum Destillery. Vi tok en busstaxi fra Prickly Bay til St. George's, og så en fra St. Georges til Grenville, og så en fra Grenville til Rum Destillery, som selvsagt var stengt. Det var heldigvis en sjokoladebutikk som var åpen, og der hadde de sjokoladeplater fra Grenada Chocolate Factory, en av dem med 82% kakao, og mange forskjellige sjokoladebiter som var laget der i butikken. Vi smakte på mange forskjellige: Kokos, ingefær, papaya, mango, appelsin, nøtter og mange andre. Vi kjøpte oss to sjokoladeplater fra sjokoladefabrikken, pluss en av nesten alle de forskjellige bitene de hadde i den lille disken der. Fornøyde gikk vi ut av sjokoladebutikken. Rett ved der var en slags gård, i alle fall stod det en hest i en stall, og det var bur med papegøyer som kunne snakke, det var en skilpadde der, og da vi kom oss lenger oppover i lia der var det også et bur med kjempesøte aper. Så gikk vi lenger opp i skogen, og siden jeg hadde valgt flipflops ble jeg helt sølete på beina. Vi møtte en mor og sønn som tilbød oss kakaofrukt og verdens saftigste appelsiner, og de fortalte oss at det var en offentlig skog, så vi kunne bare gå og ta oss kakaofrukt og appelsiner om vi ville. Kakaofrukta er rød eller gul, og den ser litt ut som en papaya egentlig. Inni er det mange små "drops" dekket av en søt hvit masse, og man suger på disse "dropsene". Helt utrolig godt! Vi tok med oss fire kakaofrukter sammen med noen appelsiner og all Grenada-sjokoladen. Så kom vi oss på bilveien akkurat når en taxibuss med plass til alle oss svingte rundt hjørnet.
Jeg har glemt å nevne at far er i USA på jobb akkurat nå, så han har ikke fått noe Grenada-sjokolade, han. Kanskje vi skal spare littegran.
Klem fra Ingeborg
