Nå er det på tide å skrive blogg igjen, synes jeg. Og for å ha sagt det, jeg synes det er utrolig gøy å blogge. Det er jo også morsomt for meg å lese det jeg har skrevet før. Jeg er veldig glad i skrive, og det blir som en helt vanlig dagbok, lagt ut på internett, ikke sant?
Nå har det skjedd ting her på Leros. Vi fikk høre en gang vi besøkte Dimitri og Nancy at Dimitri skulle ha navnedag søndag 26. oktober. Ehh... Navnedag? Hvem bryr seg? Det tenkte vi den dagen, men det viste seg at det her var store greier i Hellas. Men jeg vil først fortelle om FN-dagen. 24. oktober. Mammas bursdag. Thorstein og jeg ville forberede dette, og dagen før Dagen kjøpte vi noen gaver: Røde blomster, en liten søt kaktus med rosekrans på "hodet", pluss en liten flaske Ouzo (Da jeg kom til butikken der jeg skulle kjøpe alkohol-drikken, var jeg veldig alvorlig og ville fortelle at dette her var til min mor. Damen skjønte visst ikke. Hun kan ikke så mye engelsk akkurat. Jeg prøvde å synge en liten bursdagstrall for henne for å faktisk fortelle at dette her var ikke til meg, men til mamma på bursdagen hennes. Damen pekte på innpakningspapir, og jeg skjønte at det var greit. Det var helt greit at barn under 18 fikk kjøpe Ouzo. Ja...). Vi planla hva som skulle bli middag på dagen, og desserten hadde vært klar lenge. Honningkake fra Jørgen. Jørgen er eieren av hagen vi vanner, og kom på en liten visitt for å sjekke at alt var bra. Vi fikk belønning, og det var litt av hvert. Ialle fall. Vi skulle ha honningkake til dessert på bursdagen. Både Thorstein og jeg syntes det hørtes artig ut å lage middag og ordne i stand en bursdag. Vi kjøpte inn mat og snacks. Vi kjøpte vel kanskje litt mye kjøttdeig, men vi visste jo ikke hvor mye 1 kilo var? Vi hadde bestemt oss for å lage potetmos, pølser og kjøttdeig. Hørtes jo veldig enkelt ut, hva?
På ettermiddagen 24. oktober ble det stelt i stand med maten. Vi hadde laget frokost på sengen og perfekte speilegg og karbonader til lunsj. Det gikk ganske bra med maten vår på ettermiddagen. Riktignok ble kjøkkenet bombardert av kjøttdeig og potetmos som føyk til alle kanter, men resultatet ble bra. Etter sprutende kjøttdeig, løpeturer til kiosken for å kjøpe de siste varer, kokende vann, skitne benker og bord, potetmos på gulvet, skjeer og kniver alle veier og forming av vårt nydelige resultat, var vi ferdige. Maten var laget sånn at det lignet på et pinnsvin med oliven som øyne og nese og pølser som forben. Kjøttdeigen var liksom laget til "piggene" og potetmosen var bare en eneste klump under. Vi var ganske så fornøyde. Resten av pølsene våre satte vi på noen glitrende pinner som vi egentlig skulle bruke på is, men som vi kjøpte før vi så at is-sesongen var over. Mamma fikk ansiktet på pinnsvinet og gumlet fornøyd i seg olivnene sine. Vi spiste opp, og var snart klare for dessert. Thorstein og jeg strevde litt med å tenne lysene på kaken (Alt må med!), men kaken var fin. Vi spiste ikke opp alt, men etterpå spiste vi litt sjokolade og snacks. Vi spilte litt trekkspill og gitar, så var det på tide å ta fatt i ryddingen. Et fat med resten av kjøttdeigen stod på gulvet oppå et forkle som jeg slengte fra meg da jeg i en fart måtte bort på kiosken for å handle. Det var masse kjøttdeig på benken og smuler overalt. Vi ryddet og vasket opp og så var kjøkkenet blankt, og jeg trøtt.
Søndag 26. oktober. Vi var invitert på navnedagen til Dimitri. Da vi kom dit var det ganske så stille, men plutselig var vi plassert i et eneste stort virvarr. Greske ord og folk overalt. Høylytte grekere, hyggelige engelskmenn, søte små babyer, løpende unger... og vi. Det var vanvittig store greier. Folk hadde kommet fra Aten og mange andre steder. Dimitri er i bystyret, så han hadde besøk av ganske mange politikere og alvorlige folk. Vi spiste oss mette på mange greske retter og søte, gode kaker. Og så var det ferdig. Siste klokkeslettet jeg hørte var tolv, men jeg vet ikke om det var helt på slutten av festen eller midt i. De er jo seininger, disse grekerne. De holder seg ganske lenge oppe her, skjønner du. Vi la oss og sovnet ganske fort.
I dag har det ikke skjedd stort. Skolearbeidet fortsetter. Nå skal vi ha middag og høring av lekser.
God natt! :-)
Klem fra Ingeborg
27. oktober 2008
15. oktober 2008
Fortsettelse på Norgesturen!
Nå føler jeg at jeg har dummet meg ut fullstendig. Jeg har glemt bloggen en liten stund nå, også tenkte jeg på at, oi, jeg skrev jo ikke hele historien om turen til Norge! :-S Nå får jeg bare håpe at tankene kommer så fort jeg begynner å skrive...
Så her er fortsettelsen på det forrige innlegget... :-)
Hmm.. Hvor var jeg? Jo, vi våknet på det rene, nydelige og fine gjestehuset (hotellet) i Schönberg rett utenfor Innsbruck. Vi fikk veldig fin frokost, så skulle vi dra videre. Vi hadde riktignok problemer med å få starta p.g.a kulden, men det fiksa vi. Vi frøs noe forferdelig med en gang og det var rim i gresset, men da vi kom til Innsbruck var vi ikke kalde, men beundret de nydelige alpene og de frodige gresslettene. Vi stoppet på et sted med flott utsikt, men dessverre kom det noen andre rett før oss og satte seg på benken som var snudd mot utsikten. Det var nemlig høye trær som skygget for overalt...det var bare ved den ene benken man kunne se, så det endte med at vi bare dro uten suksess... Vi fikk tatt noen portretter av oss selv, da, for å få noe ut av den aldri så lille stoppen vår. Så fortsatte reisen gjennom de vakre Alpene.
En liten hytte i de frodige Alpene
Oi, plutselig. Nå var vi i Tyskland. Hva var det som skilte Østerriket fra Tyskland, tro? Vi var nå hvertfall i Tyskland! Vi begynte å bli sultne, så vi stoppet i en liten by og mamma spurte til min forbauselse på tysk om noen folk visste hvor man kunne få tak i mat... Jeg ante ikke at hun kunne tysk...? Folka sa at vi skulle ta til høyre og venstre og .. Ja... Men vi fortsatte etter at vi egentlig skulle stoppe. Det var egentlig bra at vi gjorde, fordi da var vi plutselig i en nydelig by fullstappa med folk. Den var ihvertfall 100 år gammel, den byen, sa mamma. Det så hun på husene og bygningene i byen. Dinkelsbühl. Vi hadde først vanskeligheter med å få parkert, men fant en plass ved en park eller noe. Det var ihvertfall masse folk som gikk inn der enten med hund, eller i joggebukse. Vi gikk til torget igjen og fant både bakerier, isbutikker, matbutikker, cafèer, restauranter og mye mer. Vi satte oss på en cafè, og jeg hadde først ikke så veldig lyst til å smake på min "Nürnberger Wurst und Sauerkraut", men da jeg prøvde var det ganske... OK. Pølsene var gode, men kanskje litt i overkant mye av den derre surkålen. Etterpå skulle vi egentlig gå på isbutikk og kjøpe is og kaffe, men vi kunne ikke dy oss, og løp rett inn på en kakebakebutikk. Der kjøpte vi to gigantiske pikekyss og ostebrød-aktige rundstykker. Men jeg tenkte fornuftig og sa at jeg ikke trengte noen is. Mamma hadde jo tatt kaffe på kakebakebutikken, så det gikk greit. Så var det bare å beundre byen helt til vi måtte fortsette vår ferd gjennom Europa.
Bygningene i Dinkelsbühl var minst 100 år gamle, sa mamma...
Vi hadde kommet oss til et helt greit hotell i Bremen - Vel, det var ganske bra, vi hadde blitt litt bortskjemt i Schönberg... - og vi hadde kjørt på motorvei ganske lenge og det blir etterhvert litt kjedelig. Mille kjørte så fort som mulig og det bråka så vi sikkert ikke hadde hørt at en bombe traff bakken 20 meter unna... Vi tok oss noe å drikke i baren på hotellet. Vi prata med den hyggelige dama som jobba der og hun fortalte at det var så vidt det var ledig rom. Så vi var heldige. Dagen etter skulle det bli smekkfullt i hele Bremen og ingen rom var ledige i en mils omkrets... Dette var fordi de skulle ha en slags oktoberfest eller noe der. Vi sov godt den natta også, da :-)
Dagen etter våknet vi og spiste en nydelig frokost. Jeg hadde lyst på alt som var der, men etter første rundstykket, så hadde jeg ikke klart å stappe i meg frukten og sjokoladefrokostblandingen og alt det delikate pålegget og alle rundstykkene og... Ja, jeg klarte bare ett rundstykke og et egg. Vi var mette og klare for å finne SVB-butikken som vi skulle ha så mangt fra til båten. Den var gjemt inni en liten gate, så vi kjørte over den samme brua 3 ganger uten å finne butikken, men vi fant den etterhvert. I over 3 timer gikk vi rundt og stappa alle mulige ting oppi handlevogna vår. Innimellom alle andre ting lå mine nye båtsko! Kjøpte også seiledresser til Thorstein og meg. Og lamper og små skruer og dingser og lifelines og luftegreier og noen pumpegreier og sånne ting til å ha på "Fein"-maskinen vår. I tillegg kjøpte vi masse andre båtgreier. Jeg må innrømme at jeg ble litt lei etterhvert. Da vi hørte prisen på dette her, så ble vi egentlig ikke så overraska, fordi vi visste jo hvor mye vi kjøpte, men det var jo ganske mye penger, da. Etterpå dundret vi avgårde og stoppet på Burger-king drive in for å kjøpe litt fastfood. Vi kjørte og kjørte. På autobahn.
Plutselig begynte lyset på dieselmålegreia å lyse. Vi så med en gang etter bensinstasjoner. Vi hadde ikke funnet noen enda. Mamma ble litt bekymra og svingte av veien - noe som var det dummeste vi kunne ha gjort - vi kjørte inn i noen byer som ikke var kartlagt og leita og leita. Jeg hadde ikke sett på kartet da vi svingte av, så nå ante vi hvertfall ikke hvor vi var. Da vi fant navnet på den lille mini-byen på kartet, så var det jo selvfølgelig nesten umulig å se. Det er nemlig en bok vi har som kart, og byen vi var i var imellom fire av arkene i boka, hvis du skjønner... Vi måtte liksom bla om for å finne det øverste delen av byen og... Ja, vi surra rundt og tiden og dieselen rant ut. Til slutt kom vi fram til Autobahn igjen og havnet på omtrent samme sted osm vi hadde kjørt av - uten diesel. Ut av bilen skulle vi ikke gå, så mamma ringte NAF og de ordnet det. På en og en halv time... Vi kjørte til neste bensinstasjon og var sikre på at vi skulle ikke komme til å rekke ferja vår. Men vi fikk beskjed om at Kystlink skulle gå litt over 01, så vi håper at det var riktig. Vi kjørte inn i Danmark og jammen. Vi kom frem til ferja og fikk lugarer. Der skulle vi sove helt til morgenen etter. Etter vår mening var ikke lugarene helt perfekte. Ikke helt lufta der og litt sånn småtteri, men så var det ikke dyrt heller, og vi var veldig glad for å komme oss til Norge morgenen etter!
Det var rart å se Langesund og Porsgrunn igjen, og vi var ganske glade for å være "hjemme". Fullt så glad var vi ikke for at E18 var stengt og vi måtte stå i kø i lange tider, men da vi kom til vår kjære Marit så ble alle sorger glemt. Det var en fin følelse å være i Norge. Marit skulle på jobb etterpå, så vi tok en tur til Downtown og vasket og spylte bilen og så litt i butikkene og gikk på cafè. Etterpå skulle jeg treffe Anniken og det var veldig koselig å se henne igjen! Riktignok visste ikke hun at vi var her på tirsdagen, heller, hun trodde vi skulle komme på onsdagen. Vi var der et par timer, så skulle vi hjem. Hjem. Ja, vi bor jo hos Marit! Det er der vi har vår norske adresse. Det må nevnes, Marit tar inn post, ser på posten og sender det til oss og... Ja, hun hjelper oss virkelig mye.
Norgesturen var en flott tur, og det var veldig fint å være med på årets "høsttur" på skolen. Lang ble den ikke, men mamma fikk solgt bilen, jeg fikk treffe venner, vi fikk treffe Marit (ikke minst), vi fikk se Europa og vi fikk rett og slett en opplevelse. Jeg tror ikke jeg kommer til å glemme turen.
Synes at jeg var ganske flink, og husket på ganske mye. Hvis dere lurer på hva som skjer her på Leros nå for tiden, så... Æh... Ikke så veldig mye, men jeg har lært meg å strikke! Noe jeg aldri har vært borti før, men nå kan jeg det! Vel, jeg kan bare strikke rettstrikking og kan ikke legge masker enda, men det kommer! Og endelig. Skolebøkene kom i forrige uke! Når jeg bare har kommet meg inn i bøkene og noe av hva de andre har gjort, så skal det nok gå bra. Nå trenger jeg ikke å bruke andre, gamle bøker!
Nå må jeg hilse til dere og si at jeg hadde en fantastisk tur, og det var supert å se dere igjen!
Stor klem fra Ingeborg
PS: Kystlinks ansatte hadde visst fått sparken alle sammen på dagen vi var med ferja... Men de skulle vel fortsette ut måneden, hvis jeg skjønte riktig...?
Så her er fortsettelsen på det forrige innlegget... :-)
Hmm.. Hvor var jeg? Jo, vi våknet på det rene, nydelige og fine gjestehuset (hotellet) i Schönberg rett utenfor Innsbruck. Vi fikk veldig fin frokost, så skulle vi dra videre. Vi hadde riktignok problemer med å få starta p.g.a kulden, men det fiksa vi. Vi frøs noe forferdelig med en gang og det var rim i gresset, men da vi kom til Innsbruck var vi ikke kalde, men beundret de nydelige alpene og de frodige gresslettene. Vi stoppet på et sted med flott utsikt, men dessverre kom det noen andre rett før oss og satte seg på benken som var snudd mot utsikten. Det var nemlig høye trær som skygget for overalt...det var bare ved den ene benken man kunne se, så det endte med at vi bare dro uten suksess... Vi fikk tatt noen portretter av oss selv, da, for å få noe ut av den aldri så lille stoppen vår. Så fortsatte reisen gjennom de vakre Alpene.
En liten hytte i de frodige Alpene
De vakre gresslettene måtte fotograferes...
Bilde av meg på stoppen som egentlig var ment for å få bilder av utsikten...
Oi, plutselig. Nå var vi i Tyskland. Hva var det som skilte Østerriket fra Tyskland, tro? Vi var nå hvertfall i Tyskland! Vi begynte å bli sultne, så vi stoppet i en liten by og mamma spurte til min forbauselse på tysk om noen folk visste hvor man kunne få tak i mat... Jeg ante ikke at hun kunne tysk...? Folka sa at vi skulle ta til høyre og venstre og .. Ja... Men vi fortsatte etter at vi egentlig skulle stoppe. Det var egentlig bra at vi gjorde, fordi da var vi plutselig i en nydelig by fullstappa med folk. Den var ihvertfall 100 år gammel, den byen, sa mamma. Det så hun på husene og bygningene i byen. Dinkelsbühl. Vi hadde først vanskeligheter med å få parkert, men fant en plass ved en park eller noe. Det var ihvertfall masse folk som gikk inn der enten med hund, eller i joggebukse. Vi gikk til torget igjen og fant både bakerier, isbutikker, matbutikker, cafèer, restauranter og mye mer. Vi satte oss på en cafè, og jeg hadde først ikke så veldig lyst til å smake på min "Nürnberger Wurst und Sauerkraut", men da jeg prøvde var det ganske... OK. Pølsene var gode, men kanskje litt i overkant mye av den derre surkålen. Etterpå skulle vi egentlig gå på isbutikk og kjøpe is og kaffe, men vi kunne ikke dy oss, og løp rett inn på en kakebakebutikk. Der kjøpte vi to gigantiske pikekyss og ostebrød-aktige rundstykker. Men jeg tenkte fornuftig og sa at jeg ikke trengte noen is. Mamma hadde jo tatt kaffe på kakebakebutikken, så det gikk greit. Så var det bare å beundre byen helt til vi måtte fortsette vår ferd gjennom Europa.
Bygningene i Dinkelsbühl var minst 100 år gamle, sa mamma...
Vi hadde kommet oss til et helt greit hotell i Bremen - Vel, det var ganske bra, vi hadde blitt litt bortskjemt i Schönberg... - og vi hadde kjørt på motorvei ganske lenge og det blir etterhvert litt kjedelig. Mille kjørte så fort som mulig og det bråka så vi sikkert ikke hadde hørt at en bombe traff bakken 20 meter unna... Vi tok oss noe å drikke i baren på hotellet. Vi prata med den hyggelige dama som jobba der og hun fortalte at det var så vidt det var ledig rom. Så vi var heldige. Dagen etter skulle det bli smekkfullt i hele Bremen og ingen rom var ledige i en mils omkrets... Dette var fordi de skulle ha en slags oktoberfest eller noe der. Vi sov godt den natta også, da :-)
Dagen etter våknet vi og spiste en nydelig frokost. Jeg hadde lyst på alt som var der, men etter første rundstykket, så hadde jeg ikke klart å stappe i meg frukten og sjokoladefrokostblandingen og alt det delikate pålegget og alle rundstykkene og... Ja, jeg klarte bare ett rundstykke og et egg. Vi var mette og klare for å finne SVB-butikken som vi skulle ha så mangt fra til båten. Den var gjemt inni en liten gate, så vi kjørte over den samme brua 3 ganger uten å finne butikken, men vi fant den etterhvert. I over 3 timer gikk vi rundt og stappa alle mulige ting oppi handlevogna vår. Innimellom alle andre ting lå mine nye båtsko! Kjøpte også seiledresser til Thorstein og meg. Og lamper og små skruer og dingser og lifelines og luftegreier og noen pumpegreier og sånne ting til å ha på "Fein"-maskinen vår. I tillegg kjøpte vi masse andre båtgreier. Jeg må innrømme at jeg ble litt lei etterhvert. Da vi hørte prisen på dette her, så ble vi egentlig ikke så overraska, fordi vi visste jo hvor mye vi kjøpte, men det var jo ganske mye penger, da. Etterpå dundret vi avgårde og stoppet på Burger-king drive in for å kjøpe litt fastfood. Vi kjørte og kjørte. På autobahn.
Plutselig begynte lyset på dieselmålegreia å lyse. Vi så med en gang etter bensinstasjoner. Vi hadde ikke funnet noen enda. Mamma ble litt bekymra og svingte av veien - noe som var det dummeste vi kunne ha gjort - vi kjørte inn i noen byer som ikke var kartlagt og leita og leita. Jeg hadde ikke sett på kartet da vi svingte av, så nå ante vi hvertfall ikke hvor vi var. Da vi fant navnet på den lille mini-byen på kartet, så var det jo selvfølgelig nesten umulig å se. Det er nemlig en bok vi har som kart, og byen vi var i var imellom fire av arkene i boka, hvis du skjønner... Vi måtte liksom bla om for å finne det øverste delen av byen og... Ja, vi surra rundt og tiden og dieselen rant ut. Til slutt kom vi fram til Autobahn igjen og havnet på omtrent samme sted osm vi hadde kjørt av - uten diesel. Ut av bilen skulle vi ikke gå, så mamma ringte NAF og de ordnet det. På en og en halv time... Vi kjørte til neste bensinstasjon og var sikre på at vi skulle ikke komme til å rekke ferja vår. Men vi fikk beskjed om at Kystlink skulle gå litt over 01, så vi håper at det var riktig. Vi kjørte inn i Danmark og jammen. Vi kom frem til ferja og fikk lugarer. Der skulle vi sove helt til morgenen etter. Etter vår mening var ikke lugarene helt perfekte. Ikke helt lufta der og litt sånn småtteri, men så var det ikke dyrt heller, og vi var veldig glad for å komme oss til Norge morgenen etter!
Det var rart å se Langesund og Porsgrunn igjen, og vi var ganske glade for å være "hjemme". Fullt så glad var vi ikke for at E18 var stengt og vi måtte stå i kø i lange tider, men da vi kom til vår kjære Marit så ble alle sorger glemt. Det var en fin følelse å være i Norge. Marit skulle på jobb etterpå, så vi tok en tur til Downtown og vasket og spylte bilen og så litt i butikkene og gikk på cafè. Etterpå skulle jeg treffe Anniken og det var veldig koselig å se henne igjen! Riktignok visste ikke hun at vi var her på tirsdagen, heller, hun trodde vi skulle komme på onsdagen. Vi var der et par timer, så skulle vi hjem. Hjem. Ja, vi bor jo hos Marit! Det er der vi har vår norske adresse. Det må nevnes, Marit tar inn post, ser på posten og sender det til oss og... Ja, hun hjelper oss virkelig mye.
Norgesturen var en flott tur, og det var veldig fint å være med på årets "høsttur" på skolen. Lang ble den ikke, men mamma fikk solgt bilen, jeg fikk treffe venner, vi fikk treffe Marit (ikke minst), vi fikk se Europa og vi fikk rett og slett en opplevelse. Jeg tror ikke jeg kommer til å glemme turen.
Synes at jeg var ganske flink, og husket på ganske mye. Hvis dere lurer på hva som skjer her på Leros nå for tiden, så... Æh... Ikke så veldig mye, men jeg har lært meg å strikke! Noe jeg aldri har vært borti før, men nå kan jeg det! Vel, jeg kan bare strikke rettstrikking og kan ikke legge masker enda, men det kommer! Og endelig. Skolebøkene kom i forrige uke! Når jeg bare har kommet meg inn i bøkene og noe av hva de andre har gjort, så skal det nok gå bra. Nå trenger jeg ikke å bruke andre, gamle bøker!
Nå må jeg hilse til dere og si at jeg hadde en fantastisk tur, og det var supert å se dere igjen!
Stor klem fra Ingeborg
PS: Kystlinks ansatte hadde visst fått sparken alle sammen på dagen vi var med ferja... Men de skulle vel fortsette ut måneden, hvis jeg skjønte riktig...?
6. oktober 2008
En liten biltur - gjennom Europa ;-)
Okei, mamma og far kom hjem fordi de hadde vært på marinaen og jobbet på båten. De sa at nå har bilen vært så lenge som den har lov til, her i Hellas, derfor må den hjem... Den må selges, og mamma skulle kjøre. Det var jo ikke akkurat helt bra timing, da... Altså, vi visste jo at bilen måtte hjem en eller annen gang.. De fortalte dette og jeg var rett på og spurte om jeg kunne være med :-) Mamma skulle, og jeg ville. De advarte om at turen var laaang og at jeg sikkert kom til å kjede meg halvt ihjel. Mamma hadde jo lyst på litt selskap på turen, men sutring og sånt ville hun ikke ha, da. Jeg var helt (nesten) sikker på at jeg skulle klare en sutrefri tur. Thorstein var nok litt molefunken da han fikk høre at mamma ikke kunne ha med mer enn en person...og det hadde vi faktisk bestemt at skulle bli meg fordi han hadde vært på Rhodos cup og Aegean regatta. Jeg var utrolig glad hele dagen, også gleda jeg meg utrolig masse. Vi muntra Thorstein opp med at vi skulle kjøpe salte sild og det han måtte ønske seg... Vi pakket dagen etter og snart skulle vi ut på vår ferd.
Vi hadde kjørt til Lakki, og jeg hadde sverget på å klare å ikke si noe til venner i Skien om at vi skulle hjemom en tur. Faktisk klarte jeg å holde det skjult helt til vi kom til Lakki og stod i ferjekøen. Jeg bare måtte ringe Anniken :-P Men det var ikke helt røpt, fordi Anniken kan å holde hemmeligheter :-) Jaja, vi kjørte inn på ferja, og vi klarte så vidt å presse oss ut av bilen når vi skulle opp i båten. Lugarene var fulle, så vi snek oss inn på en salong med stoler for å sove. Mamma skulle gå å kjøpe noe mat, men det ble til kjeks og sjokolade. Dermed kikka vi litt på en eller annen gresk film på tv som vi egentlig ikke skjønte bæret av, også sovna vi.
Vi hadde kjørt til Lakki, og jeg hadde sverget på å klare å ikke si noe til venner i Skien om at vi skulle hjemom en tur. Faktisk klarte jeg å holde det skjult helt til vi kom til Lakki og stod i ferjekøen. Jeg bare måtte ringe Anniken :-P Men det var ikke helt røpt, fordi Anniken kan å holde hemmeligheter :-) Jaja, vi kjørte inn på ferja, og vi klarte så vidt å presse oss ut av bilen når vi skulle opp i båten. Lugarene var fulle, så vi snek oss inn på en salong med stoler for å sove. Mamma skulle gå å kjøpe noe mat, men det ble til kjeks og sjokolade. Dermed kikka vi litt på en eller annen gresk film på tv som vi egentlig ikke skjønte bæret av, også sovna vi.
Rett etter at vi våkna etter en god natts søvn...
Vi våknet dagen etter. Mamma skulle skaffe noe frokost, men det var for mye kø i cafèen til at hun gadd å vente. Derfor spiste vi Twix og saltkjeks fra dagen før, og det ble frokosten vår den dagen. Etter "frokosten" gikk vi ned til Mille (bilen). Der måtte vi vente littegran, så vi tok litt bilder for å få tiden til å gå.
Her er et av dem...
Vi kjørte i land i Pireus, og mamma smilte som en sol...men ikke lenge. Etter litt var det bare sure miner fordi vi hadde kjørt feil. Vi havnet i en kø ute på landsbygda... Jeg prøvde å holde humøret oppe ved å tilby halv-smeltede twix-sjokolader og knuste kjeks. Men, plutselig, bak et høyt tre: "Korinthos". Ja! Vi skulle mot Korint. Vi skulle forbi Korint. Vi skulle til Italia. Vi kjørte glade og fornøyde på motorveiene, og stoppet på Goodies for å få i oss noe mat. Vi spiste noen ikke så altfor gode chips og hamburger, og noe å drikke. På en bensinstasjon like ved Goodies, kjøpte vi litt vaskemiddel og papir. Det ble altså mye koseligere i Mille etter en liten rengjøring! :-)
Morgenrush i Aten et sted... Det var her vi ikke visste hvor vi var...
Fikk øye på et hjerte i fjellet da vi stod i køen på landsbygda. Måtte knipse et bilde!
Mamma smilte fra øre til øre da vi fant veien.
På goodies... Chipsene var egentlig ikke så veldig gode, men ikke si det til noen :-P
Vi fant avkjørsel til Patra, og jeg var overrasket over den tøffe dama som stod midt i et digert kryss, og dirigerte trafikken. Vi fant fort et stort, rødt skilt:
(Den med gul ring rundt var den ferja vi tok. )
...og skjønte at her måtte vi stoppe. Dama bak disken var helt vanvittig rask. Ikke noe sløvt der i gata! Nei, hun skrev som et lyn på dataen, og det var bare når vi skulle gjøre noe, f.eks skrive under, tenke hvordan type lugar vi ville ha at det tok litt tid. Dermed var vi raskt "On the road again"! Vi kjørte der dama bak disken hadde fortalt at vi skulle kjøre. Vi kom til ferjekaia, kjørte litt hit og dit, så kom vi til Superfast-ferjen som vi skulle på. En mann kikket forundret på bilen og mannskapet. En dame bak rattet på en millitærbil? Ei lita snørrunge i passasjersetet? Det kan vel umulig være farlig... men: "Can I have a look inside please?". Forståelig måtte han ta en titt inne i Mille. Han smilte raskt og sa at vi bare kunne kjøre inn. Inne i ferja skulle Mille snus rundt omkring og svinges og bakkes og mamma var utrolig glad for at mannen som dirigerte var optimistisk og skjønte at det var tungt... Mille er tung å svinge og sånt.
På vei til ferja, Egeerhavet!
Vi kom opp til en strøken lugar, og mamma foreslo å slappe av. Hæ? SLAPPE AV? Nei, vi må sjekke ut butikkene! Mamma ble med, men det var jo bare tre butikker å sjekke ut, egentlig... Litt shopping og så slappe av. Noe jeg sa okei til. Men etter noen minutter måtte jeg opp. Jeg skulle ikke sløse bort tida. Jeg ville spille på noen spillemaskin-greier. Det ble lastebilspill. Jeg klarte det aldeles IKKE. Ratt, gass og brems og knapper er alt for mye å passe på for meg. På tross av at det var ganske dyrt ville jeg spille igjen, men ombestemte meg. Vi gikk opp på rommet. Tredje forsøk på å slappe av. Littegranne fikk mamma slappe av. Ikke jeg, jeg gikk opp og ut av lugaren, mens mamma sov. Prøvde å finne meg et lite hjørne for meg selv. Kanskje jeg skulle snakke med noen? Nei, kanskje ikke. Nei, jeg vet ikke helt, jeg, men middag ble det etterhvert, og etter en porsjon spaghetti bolognese la vi oss til å sove klokka åtte helt til morgenen etter. Utvilte og glade. Vi så på soloppgangen imens vi spiste frokost. Deilig frokost. Etterpå var jeg unødvendig fornærmet...jeg fikk ikke donut fordi jeg var stappmett! Jeg kunne sikkert ha klart å stappe i meg en donut..eller ikke... (:P)
Første blikk på Italia :-)
Circa klokken 11 kjørte vi i land i Ancona, og nå var jeg i et nytt land! Italiaaa! Vel, jeg hadde ikke satt føttene på italiensk jord ennå, men snart! :-) Vi holdt oss inne i bilen imens vi stod i køen rett utenfor ferja. Der stod det en gul, fet lamborghini. Vi måtte bare ta et raskt bilde av den der den ble beundret av de fleste. Men vi var egentlig mest opptatt av politiene som stod og nærmest viste fram mannen uten papirer. Ja, han ble kjørt til politistasjonen øyeblikkelig. Jeg fikke en liten mistanke om at...kanskje noen kom til å stoppe oss også, fordi det stod menner samlet og stirret og pekte på stakkars Mille og oss. Det gikk bra, da, vi kom oss avgårde uten å måtte stoppe. Først kjørte vi litt "glidelåskjøring", så over et par bruer, så merket vi de merkelige trafikkskiltene de hadde midt i byen. Etterhvert måtte vi ta en aldri så liten stopp på en bensinstasjon for å få beina på Italia, for å ta ut penger, også måtte vi ha noe å gnage på. Etterpå kjørte vi sjarmerte ved vakre drueåkrer, gjennom magiske tunneler (Det regna da vi kjørte inn, så var det solfint på den andre siden av tunnelen..?), forbi haugevis av Italian Fashion-skilt, og akkurat det siste ble jeg litt lei av fordi vi så ikke en eneste klesbutikk noe sted...men plutselig svingte vi av og gikk inn på et stort shopping outlet-senter. Det var et stort torg fullt av butikker og cafèer overalt, men vi var forsiktige. Bare litt handling i to av butikkene, og en Foccatia og drikke til hver av oss. Vi ble der en bitteliten stund, så dro vi avgårde. Vi kjørte, og hadde mål om Innsbruck i Østerrike. Vi kjørte inn i de NYDELIGE Italienske Alpene.
De Italienske Alpene
Det var landsbyer med store slott oppover i fjellet over landsbyen. Det så ut som ekte, gammeldagse prinsesseslott. Det var Subarufabrikk og Tortellini-fabrikk og mange andre. Det ble kveld, og vi fant en kjempe søt liten - bitteliten by som het Schönberg rett utenfor Innsbruck. Og gjett om! Vi klarte det! Vi sov godt i "gjestehuset" i Schönberg den natta. Jeg legger ut dette stykket nå, så skriver jeg mer litt senere! :-) Ha en fin dag!
Klem og kos fra Ingeborg
Klem og kos fra Ingeborg
Abonner på:
Innlegg (Atom)