Altså, har jeg virkelig ikke skrevet om seilingen på Leros?! Ihvertfall er det en seilklubb her på Leros. De har optimistjoller, og det passet jo utmerket for Thorstein og jeg, som tidligere har seilt så det suste ;-) Vi fikk høre dette av Karl, den svenske mannen til Birgitta, vet du, hvis du har lest de forrige innleggene mine. Han er iallefall svensk! Vi kom ned til seileklubben, og trivdes jo! Det ble etterhvert flere regattaer, men jeg var ikke med på alle sammen. Thorstein er vel litt mer gira enn meg, men jeg ble med på "Alinda Waterfestival" i går. Det var gøy! Vi seilte optimist, og det var 6 stykker med på regattaen. Det ble to regattaer, første fikk jeg 2. plass og andre fikk jeg 3. plass. Det ble likt mellom meg og Jack sammenlagt! Thorstein fikk to helt tydelige 1. plasser... Da vi kom inn stod vi og ble rost av mamma og far, men jeg ble bekymret da jeg så bort på noen folk som satte opp seierspaller!! "Mamma, se!!" hviska jeg redd. "Ånei, dette blir fælt," tenkte jeg da.
"Thorstein Julsrud, Ingeborg Julsrud..." sa mannen i høytaleren, og etter det sa han Jack og Sam. Jeg ble redd, men gikk opp på annen-plassen. Jack sto på samme pall. Thorstein stod glisende i midten og høyest oppe. En gammel mann kom bort til Thorstein: "Do you speak English?" sa han. "Congratulations!" sa han til alle fire. Vi fikk medalje og diplom og Thorstein fikk pokal! Jeg var spent på om han skulle strekke armen og pokalen i været, sånn som alle
grekerne gjorde før oss (det var jo flere konkurranser på Waterfestivalen! Og derfor var det jo flere som vant pokaler og sånt!), og det gjorde han. Han gliste som sola og strakk hånden med pokalen i opp i været. Han hadde ingen problemer med flauhet eller noe sånt, men mitt problem var jo at jeg ikke ante hvor jeg skulle ha hendene! "Jeg kan ikke putte dem i lomma, og jeg vet ikke om jeg skal stå rett opp & ned...? Skal jeg holde dem i hoftene? Skal jeg...." fløy tankene mine tvers gjennom hodet. Jeg vet ikke helt... Jeg stod litt forskjellig hele tiden... Jentene hylte og klappa og ropte "Bravo!" imens jeg bare venta til jeg skulle ned igjen... Det var en kamp å stå og smile når jeg egentlig hadde mest lyst til å krympe meg sammen. Det var jo en masse publikum!
Her ser du Thorstein, uredde Thorstein, og lille, redde meg..
Så var det sagt... Det var vel det eneste jeg ville berette nå.. Thorstein og jeg skal til Lakki for å få tak i linser og sko. Så skal vi vanne ;-)
Klem fra Sølv-Ingeborg
2 kommentarer:
Åh Ingeborg Gratulerer!! Så utrolig bra!! Det må ha vært så artig og så spennende!
Neste gang får du rekke hendene i været og juble og hoppe opp og ned ;)
nå er bloggen min oppe og går igjen sånn halvveis :)
Gleder meg til å høre mer fra medalje-Ingeborg!
Stor klem
Kathrine! Jeg har lest bloggen din, og jeg ler inni meg hver gang jeg leser! Alltid!
Ja, jeg prøvde å gjøre meg MINDRE enn jeg var på pallen, men OL-mestre prøver å gjøre seg STØRRE enn de er! Så hvis jeg vil bli OL-mester, må jeg nok øve meg på å strekke armene opp i luften, og sånn at det ikke ser helt gæli ut ;-)
Gleder meg til å lese mer fra deg også!
Klemmer
Legg inn en kommentar