Masthavari og hverdag på Ibiza

Beklager folkens. Jeg har glemt bloggen. Jeg har tenkt litt over saken. For at blogging ikke skal bli et ork kommer jeg til å begynne med ganske små innlegg. Uansett hvor kort tid det tar å lese innleggene mine, pleier det ofte å ta lang tid å skrive dem. Men jeg mener ikke å klage på dere! Jeg vil bare ikke at dette skal bli kjedelig for meg. Denne kan bli lang, men det får bare være...

Denne bloggen kommer ikke til å handle om da jeg var på besøk til skolen i Norge i en uke. Men her er i alle fall et bilde!

Plutselig hørte jeg fem-seks smell ovenfra. Hva var det? tenkte jeg. Far var på vakt i rotesjø, regnvær, lyn og torden. Vi andre prøvde å sove, men husker jeg riktig, fikk jeg ikke blund på øynene mer enn to sekunder den natten. Jeg satte meg opp i senga og så mamma forsvinne ut gjennom døra til cockpiten. Jeg satt spent og ventet på henne til å komme ned og formidle hva som hadde skjedd. Mamma åpnet døra igjen, og sa høyt og tydelig, uten angst i stemmen, som om det var «Det e' delfina her!» eller noe sånt, «MASTA HAR GÅTT OVERBORD!». Jeg så Thorstein sprette ut fra rommet sitt. HVA NÅ?

Thorstein og jeg satt i dekshuset, altså innendørs og kikket på mamma og far som prøvde å få dratt masta opp, noe som så ut til å være umulig. Det så helt forferdelig ut at de skulle være på dekk i de bølgene. Etter hvert gikk jeg ut i cockpiten for å kunne høre det hvis de trengte hjelp. Ute i vannet lå stormasta, med de nye, hvite seilene på. Dessuten lå den store fenderen også der. Hva skulle vi gjøre? Få masta opp på siden og kjøre videre med håp om at ingen tau forviklet seg i propellen? Skulle vi dra den etter båten? Eller, skulle vi kutte stagene og la masten synke ned på 1500 meters dyp?

Jeg tror ikke det hadde gått helt opp for meg at masta hadde falt, og lå bøyd/knekt med fulle seil nede i vannet. Så når far kom inn i cockpiten med en utløst, oransje, stor redningsvest som han ikke fikk av seg, kunne jeg ikke annet enn å le inne i alt det forferdelige. Han hadde ved et uhell dratt i en snor som utløste den..Jeg klarte ikke å få av ham vesten fort nok, så han ropte til Thorstein at han skulle hente kniven. «Nei, nei!» ropte jeg. Da Thorstein kom opp med en kniv måtte jeg bare si «Thorstein, ikke gi far kniven! Ikke gi den!» som om far var en sinnsyk eller noe. Vi fikk redningsvesten av etter litt (uten kniv), og far fikk låne Thorsteins vest for å kunne fortsette arbeidet.

Dette var håpløst. Vi dreiv i 0,6 knops fart, vi kunne jo ikke ha på motoren og risikere at tau skulle komme inn i propellen. Dette var kanskje det verste som kunne skje, tenkte jeg. Men vi vet jo at det ordnar sej. Det gör det alltid. Det löser sej. På en eller annen måte måtte det jo ordne seg.

Nå er vi på Ibiza. Masten og seilene er borte. 1500 meters dyp. Gone. Mamma og far har kontakt med forsikringen, noe jeg vet lite om. Vi kan ikke bli her på Ibiza, vi skal tilbake til Mallorca eller til fastlandet for å få ordnet med ny mast. Noen som har erfaring? Noen som vet hvor lang tid det tar å lage ny mast? Nye seil har vi jo prøvd selv, noe som tok relativt lang tid..? Men seilene var jo bra. De er jo også borte nå. Vi har messanmasten, den i cockpiten, men stormasten, altså hovedmasten og forstaget er borte. Det er nå vi husket på en båt vi hadde sett på Kreta som hadde mistet masten. Jeg husker vi lo litt og sa "De har vært litt uheldige!". Fy, fy! Stakkars dem. Det er ikke noe å le av.

Ellers har vi laget oss et bra system med skolen. Jeg får ukeplaner fra skolen i Norge, og holder på med det. Dessuten gjør vi Spansk nesten hver dag. I går eller forigårs kjøpte vi oss bøker for å skrive spanske ord hver dag. Minst ett. Nå begynner høstferien, men jeg har noe skolearbeid å gjøre i ferien også.

Bilder:

Se på disse kule treningsapparatene vi fant på veien til byen. Offentlig! Tøff idè!




Flink jente :-)

PS: Jeg har ny telefoooon!! :) Ikke helt ny, men ubrukt..