25. desember 2011

Juletreet

Det var en gang en familie som hadde flyttet til et land langt, langt borte. De hadde et hus, og i huset var det et juletre av plast som lå igjen fra den forrige eieren av huset. Familien tenkte, da slipper vi å kjøpe et juletre selv når julen kommer! Så dagene og ukene og månedene gikk og snart var det jul.

Det var like før julaften, og moren i huset bestemte seg for at treet måtte tas ned fra den mørke boden som det lå i, så skulle de sjekke at alt var i orden med det før julekvelden. Det viste seg at treet var veldig stort, og måtte settes sammen av tre deler. I stammen var det en metallstang, som gjorde at det hele ble veldig tungt. Sønnen og datteren i huset hjalp til, og de fikk endelig treet ned trappen og ut i stuen hvor de hadde planlagt at treet skulle stå. Dattera i huset gledet seg til å gå rundt juletreet på julaften, og synge de gamle julesangene.

Familien fant en slags juletrefot laget av hvite plastrør, som var lite pen å se på, men som virket som den var stor nok til dette juletreet. De satte i gang å sette sammen tredelene, og fikk det store juletreet ned i "juletrefoten" av plastrør. Snart stod det rett opp, i omtrent tre sekunder, før det begynte å tippe over. Sønnen i huset reddet treet før det falt ned på gulvet. Så forsøkte de å skru treet lengre ned i foten, de forsøkte alt! Men treet ville ikke annet enn å tippe over. Litt triste satte de treet inn mot veggen og lot det lene seg til et hjørne. Hva skulle de gjøre nå?

Juletreet sto der som et mørkt troll, skjevt inn mot hjørnet i rommet. Etter sju korte og sju lange bestemte de seg for å binde treet fast i veggen med halmtråd slik at det i alle fall så pent og rett ut. Dattera i huset var veldig skuffet - hvordan skulle de klare å danse rundt et juletre som var bindt fast i veggen? Litt trist hjalp hun likevel til med pyntingen, for det var jo gøy det..

Julaften kom og dattera satt litt trist i en lenestol og så på juletreet. Fint var det jo, med blanke julekuler, girlandere i sølv og filthjerter i sterke farger. Snart skulle de tenne lysene i treet, slik at julen kunne begynne. Hva skulle de gjøre?, tenkte jenta. Hva skulle de danse rundt mens de sang julesanger, slik de hadde gjort i fjor og året før. Hun satt der i tre lange og tre korte, og snart fikk hun en glimrende idé. Hun skyndte seg ut på spisestua og tok en av stolene ved langbordet. De trengte da ikke alle de stolene ved bordet, for de var bare fire personer! Hun bar stolen ut i stua og fant sølvglitter som ikke var i bruk, som hun dekorerte stolen med. Så pyntet hun i vei med ting hun fant nederst i den nesten tomme juleesken. Snart var det en virkelig julete stol hun stod framfor. Hun følte seg JAMMEN lur!

Og kvelden kom, moren og faren i huset var litt overraskede over den glitrende stolen som stod midt på teppet i stua. De var ikke så veldig imponerte over jentas idé, men ble da med på å gå rundt julestolen og synge et par julesanger. I bakgrunnen stod juletreet litt snurt og så på hvordan julestolen stjal oppmerksomheten. Det skyndte seg å tygge over alle halmtrådene, og ble litt ustabilt med på dansingen rundt stolen.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

PS: Hadde en kjempefin julaften, vi gjorde det på den norske måten! Deilig mat og fine gaver! God jul videre!

21. desember 2011

En høst i USA

Hei! I går var siste skoledag for i år, så nå har vi juleferie! I to uker! Det har vært veldig travelt med high school, så nå blir det godt med en rolig jul. Far har ennå å jobbe i et par dager, før han også tar seg en velfortjent ferie. I ferien kommer vi til å bli her i Moses Lake, også kanskje vi drar på noen dagsturer til andre byer. For eksempel er det alpinbakke i Leavenworth, så vi tenkte kanskje å dra en tur dit.

Denne høsten har vært fin! Selv om jeg savner det å seile rundt uten å vite hva man gjør dagen etter, så har det vært både lærerikt og gøy å være her, gå på high school, få nye venner.. Jeg antar det er viktig å kunne gjøre begge deler. Både A4-liv og seilerliv har sine sider, det må jeg si. Jeg har absolutt ikke fått nok av reising og eventyr, jeg gleder meg til vi skal ut igjen, men for eksempel kan man få flere gode venner hvis man er i ro. Og jeg lærer nok andre ting på high school enn på Siriusskolen.

For en uke eller to siden var mamma og jeg på juleballett: The Nut Cracker, satt opp på high school. Vi presterte å få feil info om tidspunkter, så vi fikk bare med oss akt to, men det var kjempeflott! Talentfulle dansere, i alle aldre. Det hadde sikkert vært kjempegøy å være så flink i ballett.

Det er forresten noe jeg ikke har fortalt på bloggen! Jeg har skrevet en minibok! Den heter Ingeborg på Jordomseiling, og er med i en bokserie/-pakke fra Cappelen Damm som heter Leseuniverset 5-7, og boka mi er i boksen samfunnsfag 2. Det er altså en bok ment for skolebruk, for lesetrening i mellomtrinnet. Boka handler om seilturen vår hittil, sånn som jeg har opplevd det. Jeg skrev den for Cappelen Damm da de kontaktet meg gjennom bloggen min for et år siden. Jeg som er så glad i å skrive ble jo såå glad! Boka er gitt ut nå, og man kan finne den på mange bokhandleres nettsider i alle fall. :-) Og tenk, den er oversatt til nynorsk også!

Jeg planla å bli forfatter lenge, jeg! Da jeg var rundt 10 var jeg spesielt oppglødd i denne drømmen, så jeg registrerte meg på Skrivebua.no, hvor jeg la ut tre fortellinger som jeg nå kan finne igjen på nettet. Jeg fant dem faktisk i dag.
Slik ser profilen min ut på Skrivebua, med dette flotte profilbildet av en blå fugl med kyse, og hvis du ser nøye etter kan du se den flotte tittelen på et av mesterverkene jeg la ut, "Gubben fra Sandefjord!"
Ellers klarer vi å få julestemning, selv i dette store huset. Det er ikke snø som har lagt seg ennå, men det har da snødd noen ganger! Dessuten ser rim ut som snø, og det er ofte rim på trærne hele dagen. Vi har pyntet huset, ikke like ekstremt som samtlige hus i nabolaget riktignok; vi har mest pynt inne. Sånn som vi er vant til. Vi har satt sammen et pepperkakehus, meget enkelt, med instruksjoner og absolutt alt inkludert i et "Gingerbread House kit".
God jul, dere!

Klem fra Ingeborg